REGI

Teater er audiovisuell, bevegelig, bundet til tid og sted, og er en forgjengelig opplevelse i møtet mellom tilskuer og skuespiller.

Derfor er teateret alltid fanget av øyeblikket. Det å være genuint tilstede og nettopp det at det er forgjengelig gjør opplevelsen dyrebar.

Alt begynner med hvorfor. Hvorfor gi liv til forestillingen? Et nytt arbeid starter med å fange prosjektets natur for å kunne frigi dens fulle potensiale. Når naturen er forstått gir det svar på form og hvordan forestillingen utspilles. Jeg tar på meg produksjoner over hele spekteret, mellom ytterpunktene fra veldig åpne rammer hvor materialet er fullt improvisert, til spesifikke rammer hvor materialer er ferdig og fiksert.

Motivasjon: hvorfor, hva og hvordan

Som skuespiller vet jeg hvor viktig det er å bli inspirert og motivert. Jeg har arbeidet med dyktige regissører som er gode motivatorer, men jeg har også opplevd de som demotiverer. Derfor var det viktig for meg å bruke registudiet til å finne strategier som skaper indre motivasjon. Som sceneinstruktør streber jeg etter å inspirere og motivere gjennom å gi tydelige rammer på hva som skal skapes og hvorfor, for så å se hvordan scenekunstneren svarer. Det påfølgende samspillet skaper det endelige verket. Jeg fascineres av samspillet mellom tilskuer og skuespiller – dette er teaterets sterkeste virkemiddel. For å forsterke dette virkemidlet binder jeg ofte sal og scene sammen, og arbeider med et synlig teatermaskineri med et episk dramaturgisk grep med flere metalag.

Lilla:

I Lilla av Jon Fosse var jeg regissør og rollelærer for 2. klasse ved Teaterhøgskolen på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), høsten 2018. Stykket ble spilt to ganger, først med originalcast med 4 menn og 1 kvinne, og så omvendt.

Her arbeidet vi med å finne tydelige rammer for situasjonene og mise-en-scénene og samtidig åpne for at samhandlingen oppsto her og nå, slik at det skaptes rom for å være mest mulig tilstede i øyeblikket. I begynnelsen av prøveprosessen letet vi frem tydelige og faste rammer som skulle frigi hvordan samhandlingen utspilte seg og åpnet opp for det uforutsigbare. Det betyr at arbeidsprosessen vår, i mange tilfeller, hadde en motsatt struktur enn en vanlig prøveperiode. Hvor man i starten leter bredt for så å stramme inn og tilspisse forestillingen til sin egentlige form. Mens vi heller hadde stramme rammer til å begynne med, men som jeg etterhvert ga mer og mer slipp på og lot skuespillernes samhandling få leve fritt og oppstå her og nå.

Stykket problematiserer identitet og manglende evne til det å sette ord på sine følelser. For er det slik, at i fravær av å kunne sette ord på sitt indre liv oppstår vold og destruksjon?

Dødsdansen

Dødsdansen av August Strindberg er siste del av min masteroppgave i regi ved Kunsthøgskolen i Oslo - Teaterhøgskolen. Oppgaven består av to konkrete forestillinger og ett nært relatert refleksjonsarbeid.

‪

Teater er en kollektiv kunstform, hvor samhandlingen mellom de forskjellige kunstnerne skal forenes til en eller annen form for høyere enhet. Selve forestillingen er i en konstant bevegelse mellom det man har forberedt og det som skjer her og nå, i dialogen som oppstår med nytt publikum hver kveld, øyeblikk for øyeblikk. ‪Som registudent undersøker jeg hvilke rammer som åpner opp for å være mest mulig tilstede på scenen, her og nå. Det gjelder altså å finne fram til de beste betingelsene for å være skapende i øyeblikket. I Dødsdansen har vi arbeidet frem rammer som tar utgangspunkt i en hendelsesanalyse. Hendelsesanalyse er en måte å analysere scenetekst slik at ord blir til handling, og er et konkret redskap for å forstå situasjonene i teksten. Denne forståelsen bruker vi til å sette rammene for improvisasjon. Målet er å dyrke det intuitive og det lekende, ved at skuespillerne kan ta opp i seg- og med seg det som tilfeldig skjer akkurat denne kvelden, i møtet med dette publikumet, på dette teatret. ‪Vi skal med andre ord ikke finne veien til den «perfekte» forestillingen som så skal gjentas kveld etter kveld, men heller søke de kildene som gir mot og styrke til å skape her og nå. På denne måten kan også «feilene» fremelskes.

I stykket Dødsdansen fra 1900 dissekerer August Strindberg menneskets evne og vilje til manipulasjon. Når vi manipulerer, operer vi på flere plan samtidig gjennom å oppnå egen vinning på bekostning av andre med skjult hensikt. Dette dobbeltspillet gir næring til dramatikk, men også til et innblikk i menneskets mørke og destruktive side. Dette samspillet oppstår i mellommenneskelige relasjoner, men også på et mer samfunnsmessig nivå. I vår tid kan det virke som i økende grad personer som er mer opptatt av seg selv på bekostning av fellesskapet får ledende posisjoner. Det er ikke alltid like lett å avsløre manipulatorens dobbeltspill. Med Dødsdansen ønsker jeg å belyse dette mørke spillet.

FERDINANDØYEBLIKKET

I Ferdinandøyeblikket undersøkte vi hvilke rammer som muliggjorde å improvisere frem en hel, interessant og engasjerende narrativ som en helaftens forestilling.

Mot slutten av prøveprosessen nedtegnet jeg et partitur på én A4-side som ble rammene for forestillingene, og som alle medvirkende: lys, lyd og skuespillere improviserte innenfor.

Last ned partitur

Dette fungerte som et stillas hvor innholdet i det narrative, de stilistiske bevegelsene og de audiovisuelle bildene ble improvisert frem hver kveld i samspill med publikum.

SVØMMERNE

Svømmerne av Hanne Ramsdal ble vist under Dramatikkfestivalen 2017 på Heddadagene, og var avgangsforestillingen til skuespillerstudentene på Westerdals A.C.T.

Ramsdals skuespill har ingen konkrete karakterer. Kun at handlingen er med 6-7 ungdommer. Replikkene er satt opp i diktform. Denne konseptuelle formen videreførte jeg i regien: Alle skuespillerne kunne all tekst. Ingen visste hvem som skulle si hva, ingen mis-à-scener ble lagt. Dette skulle improviseres. Det samme gjaldt for lys- og lyddesign.

En publikummer som hadde sett alle seks forestillingene var helt over seg over hvor forskjellige de var samtidig som det var samme forestilling.

KAUK

Musikalen Kauk var andre forestilling jeg arbeidet med på mitt masterprogram. Stykket var av medstudent på manslinja, Siri Broch Johansen, og er skrevet i en slags naiv-satirisk form.

Stykket problematiserer identitet og urbefolkning: En ung mann oppdager at hans far egentlig var Kauk og kom fra Kaukland. Stykket er en slags roadmovie hvor hovedkarakteren reiser gjennom Kaukland for å finne sin far.

For å forsterke det naiv-satiriske arbeidet vi frem karakterene ut i fra klovne-logikk, der man arbeider utenfra og inn for å forstå karakterens kjerne. Siden dette var en reise gjennom et land valgte vi å skape et vandreteater. Med musikal som sjanger ville jeg bruke en mer stilistisk og koreografisk form.

NATTA SYNG SINE SONGAR

Natta syng sine songar av Jon Fosse var det første stykke jeg arbeidet med under masterprogrammet.

Selv om masteroppgaven i utgangspunktet kun omfattet de to siste prosjektene i slutten av utdannelsen ville jeg allerede med Natta syng sine songar begynne å undersøke det å skape i øyeblikket. Jeg ville se om rammene fra en samhandlingsanalyse kunne være grunnlaget for å improvisere en fullverdig forestilling. Samhandlingsanalysen skulle ikke bare være et redskap for å lete frem de fysiske handlingene under prøveperioden, men skuespillerstudentene skulle også improvisere rundt Fosses tekst. Med andre ord ville jeg undersøke om analysen fra hver hendelse ga tydelige og trygge nok rammer for å gjennomføre en forestilling.